Marin karbonfangst og matproduksjon
Abstract
Vi står i global sammenheng overfor to gigantiske oppgaver: vi må fordoble verdens
matproduksjon de neste 40 årene for å fø verdens økende befolkning, og samtidig
gjennomføre en betydelig reduksjon i våre utslipp av CO2 til atmosfæren. Arealtilgangen på
landjorda er mer begrenset enn i havet, og økt primærproduksjon1 og matproduksjon på lavt
trofisk nivå (eks. tare og skjell) i norske fjorder kan være et bidrag til å løse noen av de
oppgavene vi står overfor. Norges lange kystlinje og beskyttede farvann er gode forutsetninger i så måte.
All produksjon av skjell, reker, fisk og andre arter i det marine næringsnettet baserer seg på
primærproduksjon. For hvert ledd vi beveger oss oppover i næringsnettet, går rundt 90 % av
energien tapt, så vi kan derfor ta ut mer mat jo lenger ned i nettet vi høster. Vi vil kunne ta ut
mer mat eller binde mer CO2 dersom vi gjennomfører tiltak som øker primærproduksjonen,
siden den foregår ved at CO2 bindes gjennom fotosyntesen.
I Norge omsettes det årlig sjømat fra fiskeri og havbruk til en verdi av ca. 50 milliarder kroner. Utvikling av produksjon på lavere trofisk nivå kan bidra til betydelig økning av biomasse og verdi. Som et ledd i satsingen på karbonfangst og matproduksjon, skal denne rapporten utrede to tiltak: 1) Fjorder – kontrollert oppvelling og skjelldyrking; og 2) Tareskog– reetablering og dyrking.
Fjord- og kystvannets egenskaper er rammebetingelsene for CO2-lagring og matproduksjon, og er opptaks- og lagringsområder av CO2 gjennom den biologiske karbonpumpen. Basert på beregninger for karbon i en chilensk fjord, er potensialet for karbonlagring i norske kyst- og
fjordområder på 6,4 millioner tonn CO2 per år.
Kontrollert oppvelling (ved neddykking av ferskvann) i fjordområder tilsvarende mellom 1 %
og 5 % av det norske kystarealet, vil kunne øke potensialet for karbonlagring med 0,13 til
1,30 millioner tonn CO2 år-1. Kontrollert oppvelling kan tredoble konsentrasjonen av
planteplankton, gi bedre vekst hos blåskjell, og stimulere veksten av kiselalger med lav risiko
for at skjell skal akkumulere algetoksiner. Produksjonen per areal i disse fjordene kan dermed
økes med en faktor på 2–4. Økt matproduksjon av arter lavt i næringsnettet forutsetter
teknologisk utvikling, styrket kunnskapsgrunnlag for lokalisering og bæreevne, og integrerte
løsninger mellom arter eller med andre aktiviteter og sektorer på kysten. Kontrollert oppvelling av næringsrikt dypvann kan også betraktes som en gjenoppretting av tidligere miljø- og produksjonsforhold i fjorder med vannkraftutbygging.
Reetablering av tareskog som er forsvunnet kan gi en engangsfangst på 36 millioner tonn CO2 over noen år. I tillegg vil ny tilvekst i tareskogen binde anslagsvis 30–60 millioner tonn CO2 årlig, og gi en betydelig transport og lagring av karbon. Hvor mye som blir langtidslagret er ikke kjent, men det er anslått 2–5 millioner tonn CO2 årlig fra en fullt utvokst tareskog. I tillegg kan økt oppvekst av fiskeyngel og næringsvirksomhet være tilleggseffekter av reetablert tareskog. Forsøk med bruk av brent kalk i Porsangerfjorden i Finnmark i 2008 og 2009 viste allerede året etter en positiv effekt på reetablering av tareskog i forsøksområdet. Oppdrett av steinbit for utsetting i reetablerte tareskoger kan bidra til å hindre ny nedbeiting, og etter hvert bidra til økt matproduksjon og næringsaktivitet knyttet til turistfiske.
Et økt årlig uttak av de naturlige tareskogene til 1 % av den stående biomassen vil gi rundt 350 000 tonn ekstra plantebiomasse til ulike formål. Taredyrking i hengende kulturer kan gi betydelig CO2-fangst og langtidslagring, men dette vil kreve store arealer og investeringer. Om dyrket tare omsettes naturlig i økosystemet, kan det gi økt produksjon av kommersielt interessante arter, som reker, krabber og fisk. Usikre anslag indikerer at man ved taredyrking og deponering på dypt vann kan binde og langtidslagre 30 % av de norske CO2-utslippene på 6 % av vårt sjøareal innenfor grunnlinjen. Havforskningsinstituttet foreslår et nytt program for å vurdere tiltakene kontrollert oppvelling og økt tarevekst i satsingen på karbonfangst og matproduksjon, til 662 millioner NOK i perioden 2013–2020. Til sammenligning kan en investering på 40–50 milliarder NOK i et fullskala renseanlegg for CO2 på Mongstad fange 1 million tonn CO2 årlig.