| dc.description.abstract | On 7 April 1989 the Soviet nuclear submarine "Komsomolets" sank in the Norwegian
Sea about 185 km southwest of the Bear Island at bottom depth of about 1700 m.
Potential sources of radioactive contamination are the reactor and the nuclear
warheads.
A Komsomolets Foundation has been established consisting of the Russian
constructor of the submarine, a Dutch salvaging consortium and some
environrnentally oriented parties. The goal of this foundation is to get international
financial support for its plans to either salvage the submarine totally, to salvage the
torpedo part or to sea1 off the torpedo part of the submarine. A report from an expert
working group to Norwegian Minister of Foreign Affairs, however, concludes that
the best solution is to leave "Komsomolets" where it is.
Radioactive components in the wreck which may be dissolved and spread in the water
masses include cesium-137 and strontium-90. Insoluble plutonium will settle in the
sediments and remain in the vicinity of the wreck. The present study is dealing with
the most likely pattern of the distribution of radioactive elements in the water masses
if a leakage from the wreck occurs. The study is based on hydrographic observations,
current measurements and numerical models.
By assessing the potential radioactive pollution from "Komsomolets" it is concluded
that the sunken nuclear submarine represent a minor radioactive pollution problem
for the following reasons:
- the great deyth where the possible release of radioactive material will take ylace,
- the relatively small amount of radioactive material available for release,
- the enormous water masses available for dilution,
- the additional "chemical/biological dilution"
(the radioactive isotopes of strontium and cesium are only a very small
fraction of the total amount of these elements in sea water. The biological
uptake will reflect this ratio between the radioactive and the non-radioactive
isotope),
- the relatively biologically inactive plutonium will be confined to particulate
form in the sediments close to the release point.
The distribution of possible radioactivity in the water masses will be along isopycnic
surfaces. The radioactive components will be syread by the pulsating current in the
area, but they will remain in the deep water and gradually be diluted as they are
dispersed from the source. It is not likely that watermasses to any measurable extent
will rise from the depth of about 2000 m to the surface. If so, the concentration will
only be a small and insignificant fraction of the concentration near the wreck. Even
assuming that the submarine might represent a 10 MWatt heat source, a hot plume
possible containing radioactive material, would rise to a maximum height of about
500 m above the bottom. The radioactive components will therefore gradually be
dispersed in the deep water masses of the Nordic Seas and the Arctic Ocean which has
a volume in the order of 10 million km3. The deep water whch is advected out of the
area, flows as bottom water across the deeper passages in the Greenland-Scotland
Ridge to sink into the abyssal depths in the Atlantic from where it spreads in the deep
circulation of the world oceans. Residence time in this system is assessed to range
from a few to about 15 centuries.NORSK SAMMENDRAG:Den 7 april 1989 brøt det ut brann i den sovjettrussiske kjernefysiske ubåten
"Komsomolets". Den sank i Norskehavet 185 km sørvest av Bjørnøya hvor
bunndypet er omkring 1700 m og 42 sjømenn omkom. Mulig kilde til radioaktiv
forurensning er den kjernefysiske reaktoren og de kjernefysiske stridshodene ombord.
De radioaktive elementene som først og fremst kan bli oppløst og transportert med
vannmassene er cesium og strontium som er produsert i reaktoren. Mengden av
disse stoffene i den avslåtte reaktoren ombord i "Komsomolets" er anslått til
henholdsvis 630 g og 350 g.
Ikke-radioaktivt cesium og strontium finnes naturlig i store mengder i havet. For
cesium utgjør dette 500 kg - km-3 og for strontium 8000 tom . km-3. De radioaktive
isotopene av cesium og strontium fra "Kornsomolets" vil altså ved blanding utgjøre
kun en forsvinnende del av totalmengden av disse to stoffene i vannmassene
omkring ubåten. Biologiske organismer skiller ikke mellom den ikke-radioaktive og
den radioaktive versjonen av samme stoffet. Forhodet mellom disse to versjonene i
det biologiske opptaket vil derfor være det samme som det man finner i havet.
I tillegg til radioaktivt cesium og strontium inneholder stridshodene ombord i
"Komsomolets" 6-8 kg plutonium. Dette stoffet er meget giftig, men løser seg nesten
ikke i vann. Plutonium fra ubåten vil være i partikkelform og spre seg fra ubåten ved
sediment-transport. Denne vil være begrenset til noen få kilometer fra ubåten.
Sjansene for å få påvirkning av plutonium oppover i næringskjeden ansees som
meget liten.
Den russiske konstruktøren av ubåten har gått sammen med et konsortium av
hollandske bergingsselskaper og noen miljøorganisasjoner og dannet "Stiftelsen
Komsomolets". Målet for stiftelsen er å få internasjonal økonomisk støtte for enten å
heve ubåten, heve de kjernefysiske torpedoene eller å "støpe inn" deler av ubåten. En
norsk ekspertgruppe opprettet av Utenriksdepartementet, har konkludert med at den
beste løsningen er å la "Komsomolets" ligge som den er.
Denne rapporten tar sikte på å se på hva som vil være det sannsynlige
spredningsmønsteret for de radioaktive elementene dersom en lekkasje fra ubåten
oppstår. I dette arbeidet har man brukt observasjoner av radioaktivitet, strøm og
hydrografi fra området omkring ubåten samt simuleringer ved hjelp av matematiske
modeller. Arbeidet har vært gjort i samarbeid med Det norske meteorologiske
institutt og Forsvarets forskningsinstitutt, Kjeller.
Konklusjonen fra dette arbeidet er at radioaktiv påvirkning i de øvre og biologisk
aktive vannlag ansees for å bli så liten at den ikke representerer noen fare. Dypet
hvor et mulig utslipp vil finne sted og tetthetsfordelingen i vannmassene ovenfor vil
begrense den vertikale utbredelsen av en eventuell forurensning. Selv dersom man
forutsetter at ubåten representerer en varmekilde på 10 MWatt vil oppstrømmingen
neppe rekke høyere opp enn omkring 500 m over bunn.
Ved en eventuell lekkasje fra ubåten vil radioaktive komponenter bli spredt av den
pulserende strermmen i området men denne spredningen vil hovedsaklig skje langs
tetthetsflater . En forurensning vil forbli i dypvannmassene i de Nordiske hav og
Polhavet som har et volum på omkring 10 millioner km3. Her vil en eventuell
radioaktiv påvirkning bli kraftig fortynnet før dypvamet strømmer ut i Atlanterhavet
over Skottland - Grernnland ryggen. Derfra vil det inngå i dypvannsirkulasjonen i de
store verdenshav og det vil ta mange hundre år før dette vannet igjen vil befinne seg i
overflatelaget. | en |
