Kunnskapsgrunnlaget for taskekrabbe langs norskekysten

Abstract

Taskekrabben (Cancer pagurus) er en viktig kommersiell krabbeart i Norge og finnes i betydelige mengder langs kysten helt nord til Troms med sporadisk forekomst til Nordkapp. Etter 2007 har de årlige landingene vært rundt 5000 tonn årlig, og de to siste årene har de ligget høyere enn gjennomsnittet for perioden. Totalt sett er utviklingen i landinger stabil med regionale svingninger som kan forventes. Variasjon i landingene kan ha mange forskjellige årsaker, blant annet endringer i mottaksstruktur (konkurser/selskaps-avviklinger og flytting av fiskemottak fra et område til et annet), forandringer i lokal utbredelse av krabber, eller endring i adferd og vandringsmønster som følge av miljøsvingninger (f.eks. matmengde og -fordeling, og temperatur). Det er bekreftet i tidsserien fra taskekrabbe-referansefiskere som viser ingen betydelige endringer i størrelsessammensetningen eller fangstratene. Regionale trender i bestandsutviklingen er sammenlignbar med de vi fant i andre undersøkte tidsserier: garn- og rusetoktet som den eneste fiskeriuavhengige datakilden, data fra den kystnære referanseflåten, og data fra leppefisk-referansefiskerne. Alle disse datasettene er ikke rettet mot taskekrabben, og detaljerte analyser er nødvendig for å finne ut om en eller flere av tidsseriene kan bidra til overvåking av taskekrabbebestanden. Generelt er fangstratene fra taskekrabbe-referansefiskerne mer nøyaktig og anses som beste tidsserie for utviklingen av krabbebestanden enn fangstratene til garnfiskerne som prøver å unngå bifangst av krabbe. Vi konkluderer også at bifangst i fisket etter leppefisk og bruk til agn har ikke en stor påvirkning på den totale norske taskekrabbebestanden, men tatt i betraktning størrelsen av leppefisk-fiskeriet, kan agnbruk derfor likevel utgjøre et betydelig regionale uttak av taskekrabber. Fangst til agnbruk bidrar derfor sammen med fritidsfisket til et betydelig uregistrert uttak og mer kunnskap om disse uregistrerte landingene er nødvendig. Regulering av fiskeriet med minstemål er per i dag tilstrekelig, men en økning av minstemålet i sør kan bidra til å øke bærekraften i fisket i sørlige områdene.