Havbruk til havs – Fysiske miljøbetingelser og økosystempåvirkning

Abstract

Nærings- og fiskeridepartementet ber om kunnskapsinnspill for å vurdere egnede lokaliteter for havbruk til havs. Fiskeridirektoratet har i den sammenheng bedt Havforskningsinstituttet om å bidra på fire områder; i) Krav til miljø som gir god fiskevelferd for laks, ii) Smitte til og fra anlegg, iii) Fysiske miljøbetingelser, og iv) Økosystempåvirkning. I denne rapporten adresserer Havforskningsinstituttet de to siste pkt. listet over. Ettersom en rekke ulike rapporter tidligere har beskrevet sårbare habitater, arter og stadier vil vi her spesielt vektlegge en kvantitativ beskrivelse av det fysiske og dynamiske miljø på kysten ut til øvre del av kontinentalskråningen av betydning for fiskevelferd, belastning på havbruksrelaterte installasjoner og miljøpåvirkning. Havbruk til havs vil oppleve andre miljøbetingelser enn i skjermede farvann i fjorder og nær kyst. Som grunnlag for å vurdere beskaffenhet er det spesielt strøm, bølger og temperatur som vurderes som de miljøparametere som kan være begrensende i forhold til anleggenes utforming (belastning) samt fiskevelferd. I tillegg vil havbruk til havs kunne påvirke sårbare organismer i nærmiljø gjennom organisk belastning og i avstand gjennom spredning med omliggende strøm. Forstyrrelser av gyte- eller beitevandring gjennom støy eller kjemiske signaler er også noe som kan påvirke det lokale økosystem selv om grunnlaget for å vurdere dette er mindre kjent. Det er naturlig å skille mellom arter som er på vandring og stasjonære arter ettersom de sistnevnte vil kunne være nær områder påvirket av havbruk til havs deler av eller hele tiden. Imidlertid vil miljøbelastning avta med avstand fra anlegg som funksjon av fortynning og strøm. Avhengig av artenes sensitivitet for miljøforandring er likevel anledningen til å justere vandringsrute større på sokkelen enn i fjordene. Det fysiske miljø på sokkelen domineres av den Norske kyststrøm, kantstrøm på kontinentalskråningen og de sesongmessige svingningene. Observerte og modellerte strømhastigheter tilsier at et område mellom kyststrømmen og kantstrømmen fra rundt 64 – 67 °N har maksimalstrøm under laksens vedvarende svømmekapasitet som rapportert i Hvas et al. (2019). Merk at nær kyststrøm eller kantstrøm kan det opptre hyppige virvelavleiringer med sterke strømhendelser. I Barentshavet er det også moderate strømhastigheter, men til forskjell fra områder lengre sør er minimumstemperaturene betydelig lavere og dette vil resultere i at laksen får lavere tålegrense for strøm. Sør og sørvest for kyststrømmen i Nordsjøen er det også moderate strømhastigheter og i motsetning til Barentshavet er temperaturene her fordelaktige for ytelse og det forventes ikke at de skal påvirke laksens svømmeevne i særlig grad. Generelt viser havmodellen at områder nord og vest for Lofoten har lave temperaturer som svekker laksens ytelse og dermed tåleevne for strøm. Fiskebestander som gyter på Norskekysten er oppsummert i rapportene KILO og KINO samt tilgjengelig i http://www.imr.no/geodata/geodataHI.html. Gyting i det aktuelle området foregår som regel tett på kyst eller på sokkelkanten. Men etter gyting driver egg og nyklekkede fiskelarver nordover i et bredt belte i og langs kyststrømmen. Det frarådes derfor å legge større havbruksinstallasjoner på eller umiddelbart nedstrøms av viktige gytefelt langs kyst. Kunnskapen om vandringsrutene til postsmolt fra Norske lakseelver og ut til beiteområdene i havet er begrenset. Det samme er kunnskapen om hvordan større laks eventuelt benytter kystnære områder for beiting, og vandringsrutene til kjønnsmoden laks som returnerer til elvene for å gyte. Det gjør det vanskelig å vurdere eventuell påvirkning av havbruk til havs. Dersom effekt fra havbruk til havs på vandrende laks skal kunne vurderes uten stor usikkerhet må kunnskapsgrunnlaget bedres. Ved utpeking av lokaliteter som er egnet for havbruk til havs må man ta hensyn til eksisterende anbefalinger om områder som er definert som sårbare og eller særlig verdifulle. Videre må man ta hensyn til kandidatområder for marint vern og områder som skal fungere som referanseområder for å vurdere endringer som følge av naturlig eller antropogen påvirkning. Områder tiltenkt akvakulturproduksjon på norsk sokkel bør kartlegges spesifikt for lokal artssammensetning og artsmangfold tidlig i prosessen, slik at man kan unngå å legge produksjonsanlegg over områder med sårbar og/eller funksjonelt viktige økosystem. Det er sannsynlig med sykdomshendelser i laks også på lokaliteter til havs, og disse vil på samme måte som lokaliteter i kyst og fjordstrøk utgjøre en smittespredningsfare. Store lokaliteter med mye biomasse og høyt antall fisk vil kunne slippe ut betydelige mengder parasitter. På den annen siden vil sterk strøm og store vannmasser i stor grad gjøre at det er lave konsentrasjoner av agens, og sannsynligvis spredte verter. Tett kontakt med mange ulike arter fisk øker også muligheten for at parasitter fra oppdrett kan etablere seg i «nye» verter. Det er derfor nødvendig å øke kunnskapsgrunnlaget for å vurdere smitte og smittespredning i store anlegg til havs med mye høyere biomassetetthet enn det vi har erfaring med fra kyst.