| dc.description.abstract | Vern av naturen er en sak som har opptatt generasjoner av mennesker over hele verden og dette har selvfølgelig påvirket forvaltningen av verdens naturressurser. Vernede områder (Protected areas – PA) er et begrep som har vert brukt til å gi vern til deler av naturen rundt oss i form av reservater, nasjonalparker og landskapsvern. I det marine miljø er dette begrepet tatt i bruk i de seinere år og spesielt i områder der kysten og havet har stor estetisk verdi, og samtidig utgjør en stor opplevelsesverd, er marine verneområder (MPA) blitt brukt som forvaltningsredskap. Med forvaltning menes her både generell bruk av områdene og spesielt bruk rettet mot høsting av ressurser fra områdene.
I Norske kyst- og havområder har lovverket ikke satt noe forbud mot bruk av områder og høsting av ressurser. Likevel har forvaltningen av slike aktiviteter, spesielt fiske og fangst, hatt sitt utgangspunkt i et ønske om vern av ressursene på en slik måte at de kan gi et varig utbytte og at enkeltbestander ikke forringes på en slik måte at det ødelegger det biologiske mangfold vi har rundt oss. Derfor har lovverket, gjennom de forskrifter som har vært nedsatt for utøvelse av fiske og fangst, mer og mer tatt i bruk vernet som et utgangspunkt for reguleringer, der vernet, gjerne gjennom områderestriksjoner og forbud mot fiske, følges opp med spesifikke tillatelser til likevel å drive et fiske etter nærmere fastsatte forskrifter.
Det har likevel ikke blitt utviklet et eget regime bestående av marine verneområder for å ivareta forvalting av vår kyst og våre havområder. Slike regimer har imidlertid blitt tatt i bruk av flere andre nasjoner, spesielt kan vel nevnes Australia og New Zealand, og nasjonale forskningsinstitutter har spilt en sentral rolle i utviklingen av konseptet. Hvorvidt innføring av MPA som forvaltningsredskap i disse landene, og andre land, er vellykket, eller mer vellykket enn vår egen forvaltning, kan diskuteres – og en rekke artikler i internasjonale tidsskrift tar da også opp nettopp dette tema.
I Norge har det tradisjonelle landbaserte vern av naturen i de seinere år blitt trukket ut til kysten og ut i havet ved at det har vært satt i gang et arbeid for å utvikle en marin verneplan. Dette arbeidet kan ikke sies å dekke temaet MPA i forvaltning av våre marine ressurser. Det synes likevel å være klart at den internasjonale trenden er at MPA vil komme til å spille en sterkere rolle i forvaltningen av levende marine ressurser og at Norge bør bidra til utvikingen av dette konseptet i kraft av sin internasjonale rolle som forvalter av store havområder. Havforskningsinstituttet ønsker å spille en sentral rolle i utviklingen av MPA-konseptet i forskning og forvaltning. Havforskningsinstituttet mottar i stor grad premissene for rådgiving fra de forvaltende myndigheter, Fiskeri og kystdepartementet (FKD) og Fiskeridirektoratet (F-dir), og en må regne med at bruk av MPA i forvaltningen vil inngå i slike premisser i fremtiden. Havforskningsinstituttet er imidlertid selv ansvarlig for å utvikle den nødvendige metodikk for å kunne uføre forskning som fører frem til rådgiving. Derfor må Havforskningsinstituttet selv ta et ansvar for å utvikle metodikk som inkluderer bruk av MPA.
Havforskningsinstituttet har en sterk stilling, og lang tradisjon, i å utvikle metodikk for marin og fiskeribiologisk forskning. Det bør derfor være en særlig utfordring for Havforskningsinstituttet å utvikle MPA som metodikk til bruk i økologisk forskning og bestandstaksering. En slik utvikling vil i særlig grad kreve fokus på forskningsdesign og metodikk for effektstudier i felt gjennom utvikling av observasjonsmetodikk, utviking av skånsomme samplingsredskap og høstingsredskap, utvikling av assessmentmetodikk og utvikling av metoder for økologisk modellering – alt i relasjon til MPA. En viktig ledetråd i dette arbeidet må være å kunne bidra til økt forståelse av økologiske prosesser og de enkelte arters funksjon i økosystemene. Siden MPA i stor grad er knyttet til habitat og topografi, i tillegg til økosystemperspektivet, vil det kreves at det rettes et betydelig fokus på bunnlevende arter i arbeidet med å utvikle MPA som metodikk. | en |
