Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorOug, Eivind
dc.contributor.authorChristie, Hartvig
dc.contributor.authorEikrem, Wenche
dc.contributor.authorvan der Meeren, Gro
dc.contributor.authorNilssen, Kjell Tormod
dc.contributor.authorLorentsen, Svein-Håkon
dc.date.accessioned2011-01-13T11:54:31Z
dc.date.available2011-01-13T11:54:31Z
dc.date.issued2010-09-23
dc.identifier.citationOug, E. et al. (2010). Kystvann (bunn og pelagisk). I: Nybø (red.), Naturindeks for Norge 2010 (s. 46-59). Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning.
dc.identifier.isbn978-82-7072-405-5
dc.identifier.isbn978-82-7072-419-2
dc.identifier.issn0804-1504
dc.identifier.issn1891-4616
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/109366
dc.description.abstractNorge har en kystlinje på ca. 2500 km målt langs den såkalte grunnlinjen fra svenskegrensen til Grense Jakobselv. Grunnlinjen trekkes mellom ytterpunktene på landformasjoner som stikker opp over vannflaten. Målt langs land inkludert øyer, fjorder og bukter er kystlinjen mer enn 80 000 km, som tilsvarer to ganger jordens omkrets ved ekvator. Som kystvann regnes i denne forbindelse alle indre farvann og sjøområdene innenfor en nautisk mil (1852 m) utenfor grunnlinjen. Denne avgrensningen er en praktisk grense som er definert i forbindelse med EUs vanndirektiv og som derfor vil bli benyttet i framtidig miljøovervåking av norsk kystvann. Kystvannet omfatter et spekter av naturtyper fra fjæresonen til store dyp (1301 m dyp i Sogne fjorden). Vannmassene utgjøres i hovedsak av den norske kyststrømmen som strømmer nordover langs hele kysten, og Atlanterhavsvann utenfor og under denne (Brattegard & Holthe 1995; Rinde et al. 1998). Vannet i kyststrømmen oppblandes med tilført elvevann og har lavere saltinnhold enn Atlanterhavs vannet. Inne i fjordene kan vannmassene være markert sjiktet med et ferskvannspreget overflatelag som kan bli betydelig oppvarmet om sommeren, og et betydelig saltere dypvann som holder lav temperatur året rundt. Organismesamfunnene i de frie vannmassene er preget av forholdsvis korte næringskjeder fra planteplankton og dyreplankton til fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Produksjonen i vannmassene står i nær forbindelse med havområdene omkring, men er generelt høyere i kystvannet på grunn av tilførsler av næringsemner fra land. Bunnsystemene i kystvannet kan grovt inn deles i hardbunn (fjell og stein) og bløtbunn (leire, mudder, sand, grus). Utformingen bestemmes av lokale strømforhold og bølgepåvirkning. I tillegg til bunnforholdene er faktorer som lys, oksygentilgang, saltholdighet og temperatur avgjørende for hvilke organismer som forekommer. I norske farvann er det tilstrekkelig lys for plantevekst ned til 30-40 meter dyp. Hardbunn på grunt vann domineres av tang, tare og andre fastsittende alger, mens bløtbunn kan ha tett vegetasjon av sjøgress. Bunnområder med velutviklet vegetasjon av tare eller sjøgress har stor biologisk produksjon og er ofte svært artsrike. I fjorder og indre kystområder hvor det tilføres ferskvann er saltholdigheten ofte nedsatt i de øverste vannlagene. Disse systemene kan ha helt spesielle organismesamfunn. I brakkvann med permanent nedsatt saltholdighet kan få arter klare seg, men disse er gjerne spesialiserte og finnes ikke andre steder. Det foreligger ikke sikre tall for antall arter i kystvannet, men overslag antyder opp mot 10 000 arter. Disse inkluderer mer enn 1000 encellede alger, hvorav drøyt 700 lever fritt i vannmassene, og 1000-2000 encellede dyr, omkring 500 fastsittende flercellede alger og opp mot 5000 flercellede virvelløse dyr (Brattegard & Holthe 2001; Bakken et al. 2005). Av fisk forekommer omkring 150 arter i kystvannet, hvorav riktignok en god del er tilfeldige gjester fra mer sydlige farvann. Av fugl er det omkring 60 arter som i større eller mindre grad er knyttet til kysten, mens det for pattedyr kan regnes et titall arter av sel, hval og landpattedyr (oter, mink). Kystsonen har stor betydning for produksjon av marint materiale, for rekreasjon og opplevelse og for produksjon av oppdrettsorganismer. Samtidig er kystsonen utsatt for en rekke påvirkninger fra menneskelig virksomhet. De viktigste påvirkningene utgjøres av forurensninger, overgjødsling av nærings salter (eutrofi), ødeleggelse av arters leveområder og overbeskatning av bestander. I senere år er man blitt klar over at ødeleggelse av leveområder er viktigere enn tidligere antatt og rammer både arter i spesielle miljøer og vanlig forekommende arter som i deler av sin livssyklus er knyttet til visse naturtyper. I tillegg er kyst vannet i endring som følge av stigende temperatur og mulig framtidig forsuring. Nye trusler kommer også fra fremmede arter som i økende grad finner innpass i kystsonen. Kystsonen er utsatt både for langtransporterte påvirkninger som forurensning og næringssalter som tilføres med havstrømmer og fra lokale kilder ved utslipp til sjø.en_US
dc.language.isonoben_US
dc.publisherDirektoratet for naturforvaltningen_US
dc.relation.ispartofseriesDN-utredning;3-2010
dc.subjectbiodiversityen_US
dc.subjectbiologisk mangfolden_US
dc.subjectcoastal resourcesen_US
dc.subjectkystressurseren_US
dc.titleKystvann (bunn og pelagisk)en_US
dc.typeChapteren_US
dc.subject.nsiVDP::Mathematics and natural science: 400::Zoology and botany: 480::Marine biology: 497en_US
dc.source.pagenumber14 s.en_US


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel